Dette spillet er ikke bare et tilbakeblikk på animasjonens gullalder, men det er et straffende spill som ikke er for de som tåler lite.
Du har kanskje hørt at dette spillet er vanskelig. og det kan jeg love at vanskelighetsgraden ikke er overdrevet, men straff er ikke alt det har å tilby. Mens Cuphead er veldig smertefull, forpliktet til å slå deg over hodet med død etter døden i sin animerte verden fra 1930-tallet, er den også omhyggelig laget. selv om er spillet perfekt i sin balansering og den er dedikert til å lære deg den beste måten å lykkes på. Alt det mens du desperat svinger mellom å slå hodet i en vegg og skrike i seirende glede.
Bossene er det mest sentrale i spillet. De er spennende, fantastisk designet og gjør det sterkt for å bli husket, men det umiddelbart legger først merke til er deres uforglemmelige kunststil. Som en hyllest til de første dagene med animerte tegneserier, er Cuphead omtrent like autentisk som det blir. Filmkornet knitrer, og spillets akvarellbakgrunner som popper ut og en stor oppmerksomhet på detaljer. Karakterene er også et slags kunstverk og tilbyr noen av de mest visuelt distinkte skapningene du vil se i videospill. Den urokkelige autentisiteten siver inn i alle deler av Cuphead, fra menyenl musikken, og karakterene. Det er fantastisk overalt.
Bossene og nivåer blir best mulig oppdaget på egen hånd, selvfølgelig takket være noen utmerkede og oppfinnsomme design og uventede overganger som overrasker både visuelt og mekanisk. Nivåene er i tre former Run’n gun løp venstre-mot-høyre plattform og flyve-bosser med kulehelvete-stil og rene plattformkamper. De skiller seg sterkt ut i nyere tid sammenlignet med andre nye spill, fra telepatisk gulrotfyring av grønnsaksvesener, froskeboksere som forvandler seg til myntskytende spilleautomater, eller en gigantisk fugl i en merkelig rustning, utvikler Studioet MDHR bryter konsekvent sine egne designformer når den ruller ut den ene unike sjefen etter den andre, som alle tilbyr opp sine egen nye opplevelse
Det er opp til deg å lære spille ordentlig, og du må virkelig be til Gud for å komme deg helskinnet gjennom en av kampene hvis du ikke lærer deg alle triksene. I løpet av en kamp er det ingen måte å få tilbake et av de 3 livene du starter med før du dør. Det er heller ikke noen checkpoints i løpet av kampen. det er virkelig det hardeste av det hardeste.
Den eneste måten å virkelig ta seg framover på er å bruke din kombinasjon av to hovedvåpen, et superangrep og en bonuskraft for å finne ut av den beste måten å beseire en boss på. Du låser opp nye egenskaper ganske så raskt, og gir mulighet for ytterligere tilpasning og eksperimentering uten problemer i kampene du sliter mest med. Noen sjefer vil bli bedre utkjempet med kortdistanse, høyere skadeangrep. I andre vil du holde avstand, avhengig av hva slags trekk den bestemte bossen har tilgang på. Når du går gjennom spillet vil du finne at utfordringene øker, men holder seg fortsatt rettferdig.
Uten noen visuell tilbakemelding på hvor mye liv bossene har igjen er det imidlertid ingen måte å vite hvor langt du er fra seier i en gitt kamp. Dette virker som kunne bli med på å ødelegge den vakre kunststilen, men kan til tider føles unødvendig fra et gameplay-perspektiv. Det var tider da jeg døde og innså at jeg var et par sekunder fra å vinne, takket være en fremgangsmåler som blir vist etter døden som viser din fremgang mot seier, bare for å måtte prøve på nytt. Men det er disse nære nederlagene som gjør at du presser deg fremover for å vinne. Venter alltid på den søte lyden av «Knockout!» å signalisere at sjefen er nede er nok til å gjøre dagen super.
I det som må være en slags intern vits, har sjefene til Cuphead to vanskelighetsinnstillinger. Den første kalles, nesten hånlig måte, «Simple», mens den andre kalles «Regular». Dette betyr egentlig «drit vanskelig» og «hvordan er dette enda vanskeligere». På den tidligere vanskeligheten vil du møte hindringer nok til å stoppe fremgangen til selv den mest kapable spilleren – til og med en sprett blå ball en av de første introduserende «bossene» som ganske enkelt hopper fra side til side, på en eller annen måte kan være utfordrende.
Å spille i den enklere modusen vil bare få deg et viss stykke. Spillet låser av finale kampen til du har beseiret alt i de tidligere tre øyene du har vært påi vanlig modus. Du får heller ikke se hele deler av bosskampene hvis du spiller i Simple, noe som betyr at du går glipp av noen av Cupheads utrolige designelementer. Den nevnte spilleautomaten for myntspytting blir ganske enkelt kuttet ut hvis du kjemper mot froskebokserne i enkel modus.
Noen spillere vil sannsynligvis syntes det er ondskapsfullt å ta denne avgjørelsen, og kritiserer utviklerne for å ha låst av innhold for de få i eliten som er i stand til å beseire «bossene» sine i vanlig modus. For meg viser det et stort fokus som presser deg hele tiden til å forbedre måten du spiller på. Cuphead er absolutt ikke for de med en kort lunte eller som tåler lite, men det er absolutt fengende. Kom for den nydelige jazzen, Porkrinds butikk og en ond gulrot, hold deg i spenningen ved å beseire en sjef du har brukt timer på å overvinne. Det er smertefullt, men du vil ikke finne mange spill med en så mer og mer tilfredsstillende seierfølelse.
Jeg gir spillet en skikkelig sterk 5 og vil anbefal det til alle som elsker en stor utfordring.